EvaBs Intermentale Reiser

Hittil har det vært en merkelig dag med flyvende og svømmende objekter. Etter vel lite søvn i følge antatt behov, våknet jeg til et smell ved at strømmen gikk. (Den forbannede, gamle fryseren stoppet endelig med sitt virke som lastebåt på evig innfart mot landgangen #bråk) En følelse av panikk kom over meg, da jeg først tenkte Ånei!- nå har jeg glemt ei strømregning! Jeg fikk heldigvis snart å vite at dette ikke var tilfelle, da de fleste i mitt område ropte fra sine verandaer at de også var strømløse. Siden en aldri kan vite hvor lang tid strømløshet kan ta, satte jeg igang med å fylle de to termosene jeg har og lagde meg samtidig dagens første doping, før jeg satte medaljongen ned på den hardeste krakken bortom glaset. Skal man lide så skal man lide. Men hva var den duren der ute? Vel er man vant til at både fly og helikopter flakser omkapp med kråkene over det trygge hjem, men dette uvesenet hadde da altså slett ikke til hensikt å bevege seg lenger enn til rett over...

Rommet er fullt av pronomen og jeg ser ikke syner. Jeg har fått ergofobi. Det klør ganske intenst, men det hjelper lite at jeg klør tilbake når det samtidig begynner å klø et helt annet sted enn der det klødde først. Mest under fotbladene. Ifølge medisinglassets (les: den kognitive treningssalen) lange nok papyrusrull av mulige bivirkninger kan det rett og slett henledes til en direkte arbeidsangst så lammende og omfattende at en blir stående som limt i sementen, og ikke minst oppstår det en sterkt sykelig antipati mot de oppgaver som måtte komme. Jeg har nå en fryktelig frykt for at føttene mine ikke har noen som helst intensjon om å bringe meg videre. Hvor enn det nå måtte være. I tillegg har jeg nok også fått snevet av scopofobi, et symptom blant annet kjennetegnet av det å ikke like å bli sett på mens man «går». De mest vanlige bivirkningene her er Turbulent Prokastinasjon , som er en desperat trang til å gå, men å allikevel bli stående på stedet hvil. Dette igjen kan...

Det var en mørk og stormfull aften...Greinene pisket mot vinduet mens regnet akkompagnerte med sine dråper av stein mot glasset. Spadene og riven fra sommeren, dunket rytmisk mot stueveggen. Jeg hørte det gjenglemte vannglasset velte med et klirr mot bordplaten derute, før det trillet over kanten. Jeg telte ikke ett sekund engang,før jeg hørte den knusende lyden. I samme øyeblikk, i samme vindkast, smelte mellomdøra seg åpen med et brak! Idet jeg forskrekket reiste meg, ble jeg slått tilbake av trykket. På ufrivillig vei tilbake i sofaen, hørte jeg vinduene som kjempet i mot trekken, men vinden fant sin vei gjennom hver åpne millimeter. Gardinene stod en meter ut fra veggen, før de fanget meg med sin fulle lengdes fangarmer. De var hvite. Steikje fine gardina, forresten. Fra Kid.

Duelling banjos. Brostein, føtter, folk...Han hopper som rett ut av Lucky Luke, like svart formklippet skjegg som den nest største av Dalton-brødrene; -Hei! Deg har jeg sett før på denogden puben for lenge siden! -Det kan jeg ikke huske, sier jeg og går videre, forbi den lange taxikøa, hilser pent på Olav den aller høyeste, mens retningssansen er godt og vel intakt. Påvei hjem mellom folkemassene, noen enslige, litt for fulle. Kjæresteparene som har sitt å stri med etter en lang kveld. Hun sier; -Jeg skulle jo egentlig ha sagt det til deg før.." Han; - Jo, men det var jo allikevel en trivelig kveld, og..."   de fortsetter, en annen jogger lett forbi, dunker lett i skulderen min, motsatt vei. - Ops, sorry. Hun lander på trynet foran de hun skulle rekke. Spøkelses-universitetet smiler blekt mot meg og den aller eldste av bybroene i byen. Vakkert. Småcreepy i settinga. Duelling banjos. - Hva f*n..! Det klirrer når sko treffer glass. Skår utover...