LOOP

Rommet er fullt av pronomen og jeg ser ikke syner.

Jeg har fått ergofobi.

Det klør ganske intenst, men det hjelper lite at jeg klør tilbake når det samtidig begynner å klø et helt annet sted enn der det klødde først. Mest under fotbladene. Ifølge medisinglassets (les: den kognitive treningssalen) lange nok papyrusrull av mulige bivirkninger kan det rett og slett henledes til en direkte arbeidsangst så lammende og omfattende at en blir stående som limt i sementen, og ikke minst oppstår det en sterkt sykelig antipati mot de oppgaver som måtte komme.

Jeg har nå en fryktelig frykt for at føttene mine ikke har noen som helst intensjon om å bringe meg videre. Hvor enn det nå måtte være.

I tillegg har jeg nok også fått snevet av scopofobi, et symptom blant annet kjennetegnet av det å ikke like å bli sett på mens man «går». De mest vanlige bivirkningene her er Turbulent Prokastinasjon , som er en desperat trang til å gå, men å allikevel bli stående på stedet hvil.

Dette igjen kan utvikle en meget sterk kakkorhapiofobi. Her får man en abnormal frykt for å gå på feil måte i forhold hva en innbiller seg at andre synes er den riktige. Hvilket nederlag! Denne lidelsen har en tendens til å legge seg som et ugjennomtrengelig lag av utslett rundt hele situasjonen og bremse enhver utvikling, ja rett og slett hemme den frigjørende bevegelse i det å bare hoppe i det med begge bakbeina først.

Men se; Har du ofte mareritt om at hender og fingre ligner edderkopp -bein som danser svett zumba over klaviaturet mens hovene tramper takten under kjøkkenbordet eller hvor en nå befinner seg? Ja, da er det også håp for deg.

Men er du riktig smart og lar diagnosens symptomer få videreutvikle seg fritt og helt inn mot dølgsmålet cacoethes scribendi, finnes det ingen medisiner. Ingen utvei. Ingen hjelp å få her, altså.

For pass på. Her kommer det sigende et påtrengende og manisk ønske om nednotering av sitt ærende, noe som aller helst bør skje i passgang med sin Muse. Er du da uheldig og denne/ disse nylig er godt på vei til en lengre fellesferie som til og med de kan trenge, kan man fort bli utsatt for differensiale lidelser. Da er det nok best å be om plass i kofferten og rett og slett bli med på turen før hun/han/den/det sitter på flyet!

En ren smerte og fortvilelse kan meget mulig oppstå ved fraværet av din aller beste venn Musen. Så overveldende kan savnet bli at en snarest bør prøve å skylle det bort med orale substanser (les; vin) men les nå hele bruksanvisningen og begrip at dette kan bidra til en såpass sterk animering at en da virkelig kan få vanskeligheter med gangen (se; løsgjengeri). Dette er altså på ingen måte beste behandling, men kan allikevel ofte være lett symptomhemmende og smertelindrende i akutte situasjoner.

Noen kan her dessverre og i verste fall ty til accismus, en virkelig faretruende sykdom som kan sette igang en voldsom judasfornektelse av at en i det hele tatt hadde TENKT å gå akkurat den dagen. Dette vet jo selvsagt ingen noe om bortsett fra en selv, så her er det viktig å opprettholde sin egen indre dialog om hvordan ståa egentlig ER.

Så. Om en da ikke rakk dette flyet, vet de fleste uansett at deres Muse en dag vil komme tilbake fra ferien (maks fem uker) og alt blir som før. Rett og slett helt shagga-loopi-doo , om jeg kan få uttrykke det såpass sterkt midt i all elendighet. Symptomene vil da gå over helt av seg selv og alt kan bli veldig bra. Ja, nesten helt opp til det ekstreme. Så lenge du ikke henfaller til prokastinasjon igjen, da har du det gående, for å si det sånn,

Dette handler, som noen forståelsesfulle kanskje har forstått, egentlig ikke om det å gå og heldigvis har psykologen min taushetsplikt om at det egentlig handler om å skrive. Wops.

Jeg tegner nå en loop i lufta og alt faller på plass.