Om Påske, ski og vårslepp
Puh. Endelig er påska snart over og jeg slipper lenger å bivåne bilder av gode venner og bekjentes usmakelige sprekhet og solrøde bollekinn rullende rundt om i fjellvinterens kroppskalde og blendende hvithet. Med bjørn-brune hytter snart større enn selve fjellets ugjennomtrengelige, gråsprengte flater der skistaver av ymse størrelse, farger og kvalitet desperat stabber seg vei gjennom halvråttent snøkav i en sterk lengsel etter å endelig stavre seg hvileløst gjennom vinterens siste livskime og opp til varmebolet av kakaosnerk, klisne appelsinfingre og skremmende furuøyne som stirrer deg rett i mot fra peiskos-blafrende trehvite vegger, hvilken grunnmur engang ble bygget av en forfar som nå henger i et djevelhorn på veggen. Takk. Neida. Jeg elsker dere like mye som dere nå elsker denne våren dere sent men godt har kommet ned til med lengtende venten på de første hese skrik fra gåseflokker som pløyer seg vei gjennom en blå himmel uten ende. Den evige tids signal på at nå er det endel...