Om Påske, ski og vårslepp

Puh. Endelig er påska snart over og jeg slipper lenger å bivåne bilder av gode venner og bekjentes usmakelige sprekhet og solrøde bollekinn rullende rundt om i fjellvinterens kroppskalde og blendende hvithet. Med bjørn-brune hytter snart større enn selve fjellets ugjennomtrengelige, gråsprengte flater der skistaver av ymse størrelse, farger og kvalitet desperat stabber seg vei gjennom halvråttent snøkav i en sterk lengsel etter å endelig stavre seg hvileløst gjennom vinterens siste livskime og opp til varmebolet av kakaosnerk, klisne appelsinfingre og skremmende furuøyne som stirrer deg rett i mot fra peiskos-blafrende trehvite vegger, hvilken grunnmur engang ble bygget av en forfar som nå henger i et djevelhorn på veggen. Takk. Neida. Jeg elsker dere like mye som dere nå elsker denne våren dere sent men godt har kommet ned til med lengtende venten på de første hese skrik fra gåseflokker som pløyer seg vei gjennom en blå himmel uten ende. Den evige tids signal på at nå er det endelig bedre tider i vente.
For min egen del kan jeg aldri glemme den skidagen en gang på syttitallet da alle i tredjeklassen med overaktiv lærer, plutselig ikke lenger var å se. Og der stod jeg, halvfrossen som en liten forlatt gnom, midt inne i den mørkeste skog med alt for høye trær og duvende monster av elgdyr som garantert måtte befinne seg like i nærheten, kun i den hensikt å rive meg i filler bare jeg snudde ryggen til. Den uforvarent påsmurte swixen var selvsagt av totalt feil farge, så klabben var og ble et faktum.
Mitt lille hjerte banket nå så høyt i den presserende stillheten jeg var omgitt med, at jeg nesten måtte åpne den nye og lilla boblejakka jeg hadde fått av min elskelige mor for anledningen, så det ihvertfall ikke skulle sprenge dèn i stykker. Frykten for å bli spist levende av det jeg nok visste stod bak det grantreet der, hadde allerede rukket å gro seg langt inn til beinet. Jeg kikket meg skremt rundt mens jeg desperat ristet på det som ikke lenger lignet på ski men mer et blekt utgangspunkt for utgraving av to kanoer i tre, hvilket selvsagt ødela hele skisporet, noe som igjen sikkert ville bli til en ren forbannelse for eventuelle voksne og halvproffe skiløpere som måtte komme halsende etter. Men nei. Ikke engang de var å spore i mitt nødne øyeblikk.
Jeg kikket langt etter resten av småtrollene fra skolen og lurte på om de virkelig hadde til hensikt å forlate meg til ulvene her. Men det eneste jeg så var en lang, tom løype uten en menneskelig sjel i nærheten..
Min far hadde heldigvis allerede lært meg å banne, så der og da forbannet jeg meg på at jeg aldri, al-dri mer skulle feste disse forferdelige plankene til kroppen. Da var det jo egentlig heldig at læreren ikke var tilstede, for da hadde jeg vel fått melding med hjem. Om de noensinne ville finne meg igjen.
Vel. Siden jeg i utgangspunktet er en havets datter og ikke minst med et slikt grusomt utgangspunkt risset inn i mitt skjelvende skjelett, vil jeg altså herved lykkelig viderebringe meterologens glade budskap: Kom, venner. Våren er kommet for å bli og måtte den vare til evig tid!