Overaktive dager/ True story 15.09.2014

Hittil har det vært en merkelig dag med flyvende og svømmende objekter. Etter vel lite søvn i følge antatt behov, våknet jeg til et smell ved at strømmen gikk. (Den forbannede, gamle fryseren stoppet endelig med sitt virke som lastebåt på evig innfart mot landgangen #bråk)

En følelse av panikk kom over meg, da jeg først tenkte Ånei!- nå har jeg glemt ei strømregning! Jeg fikk heldigvis snart å vite at dette ikke var tilfelle, da de fleste i mitt område ropte fra sine verandaer at de også var strømløse.

Siden en aldri kan vite hvor lang tid strømløshet kan ta, satte jeg igang med å fylle de to termosene jeg har og lagde meg samtidig dagens første doping, før jeg satte medaljongen ned på den hardeste krakken bortom glaset. Skal man lide så skal man lide.

Men hva var den duren der ute? Vel er man vant til at både fly og helikopter flakser omkapp med kråkene over det trygge hjem, men dette uvesenet hadde da altså slett ikke til hensikt å bevege seg lenger enn til rett over toppen på yndlingstreet mitt. Det som står omtrent 25 meter fra kjøkkenvinduet. Det hadde visstnok ikke tenkt å bevege seg i det hele tatt. Det bare stod der. Midt i lufta. Lenge. Av menneskelige årsaker som en selvfølgelig nysgjerrighet ble jeg påtvunget en rask titt gjennom vinduet og etter nærmere øyensyn så jeg det var et Seaking-helikopter av både makt, prakt og størrelse. Og ikke minst lyd.
Etter å ha prøvd å roe ned hjerterytmen ned et par hakk, våget jeg meg ut på trappa. Dette hadde ihvertfall ikke jeg bestilt.
Der stod det midt i lufta med lyden sin. Hvorfor, var det ingen i nærheten som visste. Uansett fikk jeg det for meg at det muligens hadde til hensikt å styrte rett i hagen her, derfor fikk jeg på meg sko, tok jakka og hjerteklappet med meg ut for å låse opp sykkelen, klar til å flykte fra et eventuelt forestående katastrofeområde. Det var nok bare det som skulle til, for i samme øyeblikk jeg satte den generelt rastløse kroppsdelen på sykkelsetet, reagerte de med å få fart på doningen, snu ryggen til og reiste motsatt vei.
Med fred i sinn gikk jeg atter inn. Det var jo tross alt varmere der. Etter en kortere informasjonsrunde på internettet, fikk jeg å vite at grunnen til at dette flygende element hadde tatt store deler av min formiddag, var at en mann drev og svømte rundt i Nidelva. Og han ville så definitivt ikke bli forstyrret av politiet under sin svømmetur. Makten ville nok noe annet, som lurt er da denne elva er full av understrøm som kunne gjort denne historien enda værre. Men det skjedde altså ikke, så det er bra...de fikk han heldigvis opp på guds fastere natur.
Nå da, skulle det vel endelig være plass for meg å jobbe litt seriøst?
Men nei. Nå var det blitt så langt på dag, at jeg måtte ut i sola og få litt ekstra oksygen, med tanke på å få tanken over på andre tanker.

Selv om bunken skrek mot meg som ondsinnede, kvasstannete gnomer der borte fra. Som til dømes betalte (!) strømregninger og andre vedtak uten unntak av mottiltak, påslag, lite med tilslag samt noen små nedslag. Tiltaket gjeldende mitt foretak turde jeg ikke engang tenke på. Sola kalte intenst der utenfra, så jeg tok mot til meg og kom meg av gårde på sykkelen. Måtte det briste eller bære. Hu hei.
Akk, hvilken herlig tur, dere! Lett og ledig som en frisk bris fra hardangervidda aust, syklet jeg rundt og litt hit men aller mest dit, da jeg kom til den benevnte Nidelv i strålende solskinn! Det vil si, jeg måtte forsere ei bru for å komme nære nok. Endene lå og badet seg så vakkert der nede så jeg måtte stoppe litt midt på brua for å glo. En mann syklet forbi motsatt vei da det plutselig ristet i brua. Jeg snudde meg og kikket litt ekstra på denne mannen der borte, men han så da ikke så tung ut at han kunne være en fare for å åpne tyngdekraften til fulle akkurat der ute på brua? Det varte bare noen sekunder. Opptatt som jeg oppklarende nok hadde blitt av både flyvende, svømmende og jordbundne aktiviteter i løpet av dagen, måtte jeg selvfølgelig kikke opp mot lyset innimellom. Liksom for å få litt beroligende trøst med meg hjem.

Tenkte jeg skulle la vær å nevne det, men det VAR altså to (!) lyseblå passasjerfly som fløy i passe høyde, men ekstremt sakte rett over meg. Kanhende jeg hadde begynt å hallusinere etter alt som hadde skjedd men nei. Tror ikke det.
Endelig hjem, mat og nyheter på, hvor den artige mannen med øyenbrynene fortalte meg at det hadde vært et jordskjelv i Dalarna. 4.7 på Richters skala, gitt.
Dette hadde altså forplantet seg gjennom jordplatene helt bort til "Trivelige" Trøndelag og brua jeg sykla over i stad.

Fikk lyst til å gå på kino i kveld.
Se Jurassic Park.