Trondheim Maraton

Intetanende og fredelig til sinns på en lørdags formiddag tok jeg turen over Bakkebrua og inn mot byen for å ordne noen småting som kan gjøre hverdagen lettere for noen og enhver. Jeg syklet rolig og nesten elegant om jeg skal si det selv, mot min destinasjon, svingte forbi der lørdagsjazzen holder til, et par biler og rett over mot gågata. Det kunne høres "ding-ding-ding-dingdingding-ding-ding-ding-dingdingding- whattdoesthefoxsay?"" langt deroppe fra i Nordres øverste sjikt, men jeg tenkte ikke mer over saken før jeg trådde meg rett inn i noen gule sperrebånd med striper på. Fornuftig og fremadrettet som jeg til tider kan være stoppet jeg, løftet saken over meg og min sykkel og begynte å tråkke rett opp gågata på en helt vanlig måte.

Jeg kjente det ble litt ensomt midt i gata der og samtidig ble det observert at de fleste andre lørdagsgjengere gikk sidelengs og forbi disse gule stopperne. Jaja, tenkte jeg. Fint med litt plass for seg selv innimellom, og så på en lørdag! Lykkelig og bredskuldret syklet jeg videre opp mot "Ding-ding" selv om det ikke akkurat var den som trakk men siden den lå i samme retning som jeg skulle, så whattodo??? Da jeg nådde ding-maskinen, som her igjen definitivt ikke kunne ha brems på max-knappen, måtte en begynne å tenke strategi så jeg tok en elegant sving inn under de gule båndene og rett inn i ei veit øverst i gågata. Der møtte jeg noen unge jenter. Unge og seriøst alvorlige jenter i lyseblå trikot. De strakk og bøyde på seg mens de gikk mot ding-lyden.

Da jeg endelig fikk tråkket meg forbi alle hindringer og ut mot Vår Frue sin kirke, tenkte jeg at Nå. Nå er jeg fri. Men neida. Det var ikke uten grunn at jeg hadde fått hele Nordre gågate for meg selv; det var jo her de var! Hjelp, skrek jeg og syklet meg rett inn i et tog av løpende mennesker, mens det hørtes rop fra en mann i gul refleksvest. - Kom igjen,da! Kom igjen! Hei du, kom deg til høyre! Den siste var til meg. Jeg skvatt sånn at forvirringen ble komplett. Såpass komplett ble den at jeg svingte rett til venstre for å komme meg unna.

Det var det jeg gjorde feil, for rett foran meg stod en tre-fire likedanne mennesker i gul vest og skrek mot meg; -Hei! Kom deg vekk fra banen! Den ene viftet hysterisk mot andre siden av sykkelbanen. Opposisjonell som jeg av en eller annen grunn plutselig fikk lyst til være, siktet jeg rett mot motsatt side og kom meg oppå fortauet. Selv om man strengt tatt ikke har lov å sykle på fortauet når det finnes et så godt utbygd sykkelnett på stedet. Magen hadde knytt seg for lenge siden og angeren for å gjennomføre en i utgangspunktet så enkel handling som å sykle til byen en lørdag, var stor. Hjertet slo som ei kirkeklokke, det var like før jeg datt av sykkelen i ren panikk.

Ikke nok med det; Gamle Bybro måtte også forseres for å komme seg snarest mulig bort derifra og hjem til Tryggheten. For hva stod ikke der, rett foran Lykkens Portal? Jo. Sju levende refleksvester som veivet og kauket til alle forbipasserende som om de var kriminelle som kunne finne på å gå seg en tur til byen nå i denne hellige stund. Trondheim Maraton var i gang. Gje folket ei flaske brenn`vin, sier nå jeg. Det er lørdag.