Mer begivenhetsrike dager
MER BEGIVENHETSRIKE DAGER kan en jo også begynne å lete lenge etter, men akkurat dèt trengte jeg vel egentlig ikke i dag.
Dagen startet med natten. Eller var det omvendt? I all min person våknet jeg etter 2,45 timers søvn, altså klokka 06.15 hvilket så absolutt ikke var min vane tro og heller ei noen spesiell ære. Min daglige rutine gjorde seg helt av seg selv, kan en vel si. Vel. Etter å ha erkjent at mine øyne ikke lenger ville lukke seg innover mot landet langt der borte og kroppen allerede rent mentalt var på vei opp i de vertikales samfunn, måtte jeg erkjenne at nå, nå var det ikke annet å gjøre enn å følge etter dette kroppsmenasjeriet opp og inn i hverdagen. Sedvanlig nok slo jeg på pc`en på vei inn mot dagens første gjøremål, som de fleste sikkert vil skjønne hva er uten at jeg må utdype i det vide og bred om den saken. Uansett, etter å ha gjort det aller viktigste, skrudde jeg på litt kaffe og slapp mitt trøtte legeme opp i kontorstolen for å gjøre runde to. Som å sjekke mail og sånne viktige ting som er lurt å få lagret inn på netthinna før en begynner å rote rundt med mye annet tull og fjas. Men den gang ei.
Det jeg håpet var skjermen som hvisket meg i øret et "Hello, darlin`and welcome back to the digital world!", var dessverre noe helt annet. Det vil si, det som kom ut var et ekstremt dårlig alternativ til det første. Skjermen hveste mot meg før den plutselig var og ble svart. Jeg trykket og banket, ristet og gråt mine før så modige tårer, virkelig knegikk den for å få en slags positiv respons. Men nei. Svart som natta sjøl stirret den ondskapsfullt mot meg og mitt trøtte åsyn.
Å, neeeiii! Det er ikke sant, tenkte jeg desperat mens sannheten kom frem både hardt og så nådeløst den overhodet er i stand til å bli. Jeg var plutselig uten arbeidsverktøy. Med kjaka full av kaffe, sko på halv tolv og hårsveis godt over tretten, kastet jeg meg på sykkelen for å levere inn skiten. Mine skjønne blaa øyne var nå helt ville av desperasjon og kaffemangel, og trøtt som jeg egentlig, var fikk jeg både tuting og fingern fra varebiler og andre sublime drapsmaskiner som skulle forbi min kanossagangbare sykling der i morgenens blasse tåkehav.
Men. Jeg kom da endelig fram til målet; Butikken hvor jeg kjøpte dette vraket av digitalmental krigføring.
Ja. Det var nettopp dèt. Det hadde skjedd før. Samme maskin, samme setting. Jeg målte den stakkars kundebehandleren på noenogtyve oppned, mens jeg tenkte med meg selv at nå er det fanmeg nok; NÅ, altså! Ok, for å gjøre historien litt kortere, fikk jeg da med meg et nytt medium av samme sort og syklet hjemover mens jeg prøvde så godt jeg kunne å presse fram et smil av lykke til noen og enhver. Noe som i seg selv ikke var så lett når haka allerede hang over styret av ren oppvåkningsfobi for slike dager som dette. Blindeforbundet ville nok ha trådd kraftig til med alle hjelpemidler, hadde de hørt om turen min hjemover i ørska, men de var nok ikke der i gjernings-øyeblikket, så jeg måtte nok greie meg selv denne gangen.
Sitter her, jeg nå da. Med min Reserva del råsa. Totalt uten de viktige dokumentene jeg selvsagt ikke hadde hatt vett nok til å lagre annensteds. Jeg burde vel strengt tatt solgt sjela mi for å få de tilbake uten innsyn just nu, men i dette øyeblikk er de på vei i posten til totalt ukjente mennesker der ute i det blågrå landskapet. Tror jeg kikker ut av det ruuunde vinduet i kveld. Hva får vi mer i dag?
Jo. Brygga studio, gitt. Alltids noe.
Dagen startet med natten. Eller var det omvendt? I all min person våknet jeg etter 2,45 timers søvn, altså klokka 06.15 hvilket så absolutt ikke var min vane tro og heller ei noen spesiell ære. Min daglige rutine gjorde seg helt av seg selv, kan en vel si. Vel. Etter å ha erkjent at mine øyne ikke lenger ville lukke seg innover mot landet langt der borte og kroppen allerede rent mentalt var på vei opp i de vertikales samfunn, måtte jeg erkjenne at nå, nå var det ikke annet å gjøre enn å følge etter dette kroppsmenasjeriet opp og inn i hverdagen. Sedvanlig nok slo jeg på pc`en på vei inn mot dagens første gjøremål, som de fleste sikkert vil skjønne hva er uten at jeg må utdype i det vide og bred om den saken. Uansett, etter å ha gjort det aller viktigste, skrudde jeg på litt kaffe og slapp mitt trøtte legeme opp i kontorstolen for å gjøre runde to. Som å sjekke mail og sånne viktige ting som er lurt å få lagret inn på netthinna før en begynner å rote rundt med mye annet tull og fjas. Men den gang ei.
Det jeg håpet var skjermen som hvisket meg i øret et "Hello, darlin`and welcome back to the digital world!", var dessverre noe helt annet. Det vil si, det som kom ut var et ekstremt dårlig alternativ til det første. Skjermen hveste mot meg før den plutselig var og ble svart. Jeg trykket og banket, ristet og gråt mine før så modige tårer, virkelig knegikk den for å få en slags positiv respons. Men nei. Svart som natta sjøl stirret den ondskapsfullt mot meg og mitt trøtte åsyn.
Å, neeeiii! Det er ikke sant, tenkte jeg desperat mens sannheten kom frem både hardt og så nådeløst den overhodet er i stand til å bli. Jeg var plutselig uten arbeidsverktøy. Med kjaka full av kaffe, sko på halv tolv og hårsveis godt over tretten, kastet jeg meg på sykkelen for å levere inn skiten. Mine skjønne blaa øyne var nå helt ville av desperasjon og kaffemangel, og trøtt som jeg egentlig, var fikk jeg både tuting og fingern fra varebiler og andre sublime drapsmaskiner som skulle forbi min kanossagangbare sykling der i morgenens blasse tåkehav.
Men. Jeg kom da endelig fram til målet; Butikken hvor jeg kjøpte dette vraket av digitalmental krigføring.
Ja. Det var nettopp dèt. Det hadde skjedd før. Samme maskin, samme setting. Jeg målte den stakkars kundebehandleren på noenogtyve oppned, mens jeg tenkte med meg selv at nå er det fanmeg nok; NÅ, altså! Ok, for å gjøre historien litt kortere, fikk jeg da med meg et nytt medium av samme sort og syklet hjemover mens jeg prøvde så godt jeg kunne å presse fram et smil av lykke til noen og enhver. Noe som i seg selv ikke var så lett når haka allerede hang over styret av ren oppvåkningsfobi for slike dager som dette. Blindeforbundet ville nok ha trådd kraftig til med alle hjelpemidler, hadde de hørt om turen min hjemover i ørska, men de var nok ikke der i gjernings-øyeblikket, så jeg måtte nok greie meg selv denne gangen.
Sitter her, jeg nå da. Med min Reserva del råsa. Totalt uten de viktige dokumentene jeg selvsagt ikke hadde hatt vett nok til å lagre annensteds. Jeg burde vel strengt tatt solgt sjela mi for å få de tilbake uten innsyn just nu, men i dette øyeblikk er de på vei i posten til totalt ukjente mennesker der ute i det blågrå landskapet. Tror jeg kikker ut av det ruuunde vinduet i kveld. Hva får vi mer i dag?
Jo. Brygga studio, gitt. Alltids noe.
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Værsågod, bare si det ;)